BRYTER TAUSHETEN: Vårlige bekjennelser

Jeg bryter tausheten for første gang på tre år og gjør comeback i anledning serieinnspurten. For én ting er sikkert. Det ER tungt å være glad i fotball.

Mai er en utfordrende tid for folk som er glade i engelsk fotball. Særlig for de med et favorittlag. At liverpoolsupporteren i livet mitt har det tungt nå, er det ingen tvil om. Det er serieinnspurt. Selv om håpet om toppfireplassering fortsatt lever, og kanskje nettopp derfor, tærer også årets sesong på psyken.

En tung sesong går mot slutten

Tolv sesonger

For eventuelt nye lesere bør det trolig opplyses om at vi møttes i mai det året Liverpool vant Champions League. I pausen, da de lå under 0-3, sverget han på at han skulle gå med liverpooldrakt innerst mot hjertet de neste 14 dagene hvis de vant. Jeg syntes det var sjarmerende. 

I etterpåklokskapens lys har det lært meg en hel del om nyforelskelsens uransakelige veier. Han holdt ord. Det skal han virkelig ha.

Nå er jeg fotballsupporterfrue på tolvte sesongen. Omsider har jeg lært meg å kjenne igjen tegnene på at en fotballdepresjon kan være i anmarsj.

Helt vanlige klær

Lenge siden...

Det første symptomet er at han blir likegyldig til hva han har på seg. I helt vanlige klær inntar han sofaen.

Denne sesongen har vært såpass krevende at vi ikke har ett eneste tilfelle av heldekkende liverpoolrødt fra topp til tå å vise til. Ingen Carragher-skjorte heist i vinduet for å markere kampdag. Ingen lange utredninger om hvilken av de ørten ”ulike" draktene som passer til dagens kamp. (Denne bloggposten gir et innblikk i hvordan en slik seanse kan fortone seg.)

Alarmklokkene ringer

Han har også begynt å late som at det egentlig ikke er kamp. Begivenhetene blir ikke lenger proklamert flere dager i forveien. 


Nå kan vi sitte i ro og mak å se på noe på TVen. Nærmest umerkelig, og nesten som på slump, glir vi over i en fotballbane. 

Denne våren har det faktisk hendt at andre sosiale hendelser har fått forrang. Når SMS-oppdateringer fra kamputviklingen tilfredsstiller informasjonsbehovet ringer alarmklokkene.  

Det stille hatet

Det er imidlertid det stille hatet som gjør meg sikker i min sak. 

Hos oss viser det seg ved at det utover våren har blitt stadig vanskeligere å vite hvilket lag som har scoret. For lengst er jubelbrølene og seiersdansen borte. Uavhengig av hvem som har puttet ballen i mål kommer det sukk og stønn fra sofaen. 

Trente ører vil kanskje kunne høre forskjellen på et forbannet stønn og et lettelsens sukk. Der har jeg fortsatt noen sesonger å gå på.

Terapeutrollen

Men jeg vet at nå er scenen min. Som ekte fotballsupporterfrue, og av pur kjærlighet til den rammede, trer jeg inn i rollen som terapeut.

Når spillere med høyst diskutabel rett til å ikle seg den elskede drakten benyttes i kampsituasjon står jeg klar. For kvalmen som oppstår håndteres best med åpen og trygg kommunikasjon. 

Vårens begredelige skadesituasjon har slått seg på magen og sliter på i lengden. Desto viktigere blir det for meg å oppfordre til å sette ord på følelsene. Særlig rundt Lucas Leiva, en brasilianer som visstnok ikke virker, har dette vært effektivt i årevis.

Aktiv skjerming og øl-drikking 

For situasjoner med ren uflaks, som Liverpool får sin ufortjente store andel av, er det galgenhumor som gjelder. Det være seg stangskudd på overtid eller når en fotball finner veien til feil mål via en badeball. Humor hjelper i arbeidet med å distansere seg fra det som ellers ikke lar seg logisk forklare og analysere.

Når siste spark på ballen for sesongen er tatt og tabellens, ofte sørgelige, faktum skal prosesseres, har jeg mine triks. Jeg oppfordrer til øl-drikking med likesinnede. I mørke studenter setter jeg på opptak av gode fotballminner. En periode med aktiv skjerming fra sosialt samvær med avvikere med andre lagsympatier gir også framskritt.

Tidsbegrenset depresjon

Dessuten vet jeg at uansett alvorlighetsgrad er fotballdepresjoner begrenset i tid. Erfaring tilsier at sesongoppkjøring med påfølgende treningskamper, overgangsrykter og ligastart i august er sikker medisin. 

Annen hvert år kommer det også et internasjonalt mesterskap av typen E/VM, og depresjonen er kurert allerede innen utgangen av juni.

Den enkle løsningen

I skrivende stund lever håpet om toppfireplassering for Liverpool. Skjer det, kan fotballdepresjonen avblåses hos oss for i år. Jeg krysser alle fingre jeg har. 

For det enkleste er tross alt at det fordømte laget vinner fotballkamper.

Denne bloggposten sto på trykk i Adresseavisen torsdag 11. mai. 

Finurlig filosof

Vet du hva jeg har tenkt mye på i det siste? sier liverpoolsupporteren.

Vi sitter rundt middagsbordet, og har en helt vanlig og hverdagslig dialog. I dette tilfellet om en foreldresamtale i barnehagen. Jeg blir derfor litt satt ut når jeg nå skal få innblikk i noe han har tenkt mye på. 

Jeg rekker å lure oppriktig på hva det er som har okkupert ikke bare litt, men tilsynelatende mye RAM-kapasitet.

Filosof på jobb. 

Hva er det som har foregått i hjernen hans i det siste? Hvor lenge snakker vi? Dager, uker, måneder? På dette tidspunktet i samtalen svever jeg fremdeles i den spennende uvisshet.

Er det tid for et av disse unike innblikkene i min kjæres innerste tanker? Skal vi nå ha ett av disse øyeblikkene hvor vi lærer hverandre litt bedre å kjenne? Helt ut av det blå. 

En vanlig tirsdag. 

Ved middagsbordet. 

Med skrålende barn i bakgrunnen. 

You'll never bite alone

Ryktene om liverpoolsupporterens kritiske holdning til bitende uruguayanere er sterkt overdrevet. 

Luis Suarez dømmes, med rette må man kunne si, meget sterkt fra de fleste fornuftige hold. Biting er forkastelig, spesielt når det har skjedd litt for mange ganger før. Jeg registrerer at kjente, og mindre kjente, liverpoolsupportere går offentlig ut og forlanger at Liverpool skal kvitte seg med uruguayaneren.

Min hovedkilde i denne saken (og alle andre saker forøvrig) har forholdt seg meget tilbakeholdent i kveld. Han har ymtet frampå om at «nå blir det neppe Barca eller Real Madrid».  Han har mumlet noe om at «han er jo tross alt verdens tredje beste spiller». Han har humret stille av bilder i denne kategorien:

40 dager og 40 netter

Hvordan går det med liverpoolsupporteren, spør folk? Jo, folk, nå skal dere få høre.

Det har vært stille fra meg en stund nå, og det er ikke helt uten grunn. Det tar rett og slett tid å komme over et gulltap.

Her følger en liten situasjonsrapport fra de siste 40 dagene, noen betraktninger om den bakenforliggende årsaken til fotballdepresjonens lengde og et par læringspunkter.

Planer i fisk

Ikke akkurat på pub i Liverpool.

Mai 2014 ble elegant innledet med en runde omgangssyke på de to små. Det kunne vært verre. Vi kunne blitt syke vi store også.

Overgangen til Chelsea og Crystal Palace hendelsene var sømløs. De skjebnesvangre poengtapene og den påfølgende krisehåndteringen er beskrevet i denne bloggposten. Det var mens vi ennå klamret oss til gullhåpet.  

Det ble ingen pubtur til de britiske øyer i anledning seriefinalen, som opprinnelig planlagt og utlevert her. Isteden ble det tur til De Sunnmørske Alper i anledning en god barndomsvenn sitt utdrikkingslag.

Heller ikke seriefinalen ble i henhold til plan bivånet sammen med gjengen av nære barndomsvenner og liverpoolsupportere. Alene satt han, sunnmøringen, foran MacBooken på en dårlig internettlinje på sofaen til mor.

Milandraktas begrensninger

Selv milandraktas magiske krefter og moralske betydning (omtalt i denne bloggposten) kunne ikke forhindre at det ble et forsmedelig sølv. 

Krisehåndtering

Det er når poengtapet er et faktum at en sann fotballsupporterfrue står fjellstøtt bak sin mann. På absolutt mest brutale vis ble en heidundrandes seiersrekke brutt sist søndag. Slik håndterte vi krisen.  

Etter elleve strake seire ble det dessverre tap mot Chelsea, eller mer presist: «Møkkalaget bestående av en gjeng defensive jævler med verdens største kødd av en kaptein ledet av han der helvetes Mourinho.»

Nå står vi midt oppi en durabelig «Crystall Palace»-smell. Den er såpass fersk og sår at jeg utsatte det planlagte blogginnlegget til i dag, men nå velger jeg altså å publisere i håp om at det kanskje kan hjelpe andre i samme situasjon.

Etter snart ni sesonger har jeg plukket opp ett og annet om hvordan man håndterer et poengtap. Jeg sier på ingen måte at dette er fasiten, men kanskje ligger det et tips eller to her. Liverpoolsupportere får ha meg unnskyldt hvis dette kommer litt for tett på det forsmedelige uavgjortresultatet.

1. Vinne sammen – tape sammen

Sammen er vi sterke

Først et generelt tips: Det kan være en fordel å heie på samme lag. Har du sympatier i en eller annen retning før dere møtes blir dette naturligvis umulig og vil trolig virke mot sin hensikt. I mitt tilfelle var jeg heldigvis indifferent hva gjaldt Premier League.

Veldig, veldig tidlig i forholdet fant jeg ut at det er absolutt enklest hvis jeg også håper at Liverpool skal vinne. Heldigvis for meg er det et av de mer sympatiske lag man kan sympatisere med.

Alt blir bedre hvis Liverpool vinner. Da er sunnmøringen glad. Han kjøper ting til meg. Han ler og spøker mer enn vanlig. Ting er generelt fint, positivt og ukomplisert. Han er grei sånn, og denne våren har i så måte vært både innbringende og en sann fryd.

Ingen søndagsmiddager har blitt forstyrret av tirader om livets urettferdigheter. Ikke én lørdagskveld er sløst bort i fånyttes forsøk på å overvinne den lett forbigående depresjonen som ofte oppstår. Ei heller har de evinnelige tapsanalysene preget samtalene våre. Nevnte jeg at denne våren har vært en sann fryd?

2. Lytt

Det første spesifikke poengtapstipset kan oppsummeres med ett ord: Lytt

Sist søndag, da Liverpool gikk på årets første tap, var jeg litt ute av trening. Jeg skal imidlertid ha for at jeg husket å ringe. Sånn omtrent akkurat etter ett kvarter. Da pleier fornektelsesfasen å være over.

Han har da gått over i forbannelsesfasen og trenger noen å snakke med. En ekte fotballsupporterfrue stiller opp. Dette var tilfellet sist søndag også. En moderert og forkortet versjon av samtalen vår står gjengitt i denne bloggens første avsnitt.

Scener fra et samboerskap

Noen korte glimt fra vår hverdag som en helt vanlig småbarnsfamilie. I hovedrollene finner du selvfølgelig liverpoolsupporteren (LS) og jeg. #lifeisperfect 

En legende tar ut av oppvaskmaskinen

#1 PÅ POSTKONTORET

Jeg: Det tok lang tid å hente den pakken, var det mye trafikk?

LS: Jeg måtte bare en snartur innom den butikken ved siden av, vet du. Det var salg!

Jeg: Jøss, spennende. Hva kjøpte du?

LS: Det var 50 prosent på alt. Jeg kjøpte bortedrakta til Gerrard. Veldig pussig stoff, kjenner nesten ikke at du har det på deg. Selvfølgelig måtte jeg kjøpe hjemmedrakta også. Jeg kjøpte like godt hele kittet, med strømper og alt. Det føltes riktig.

Jeg: Akkurat når ser du for deg at det er aktuelt å ikle deg matchende skjorte, shorts og strømper. Ute blant folk, på fotballpub eller blir det for det meste her hjemme?

LS: All of the above dear!

Jeg: En gledens dag!

Hverdagsgleder

#2 SENKVELD FOR TO

Jeg: Skal vi få bretta den sinnssyke haugen med klær?

LS: Ja, det kan vi godt. Skal vi ikke prøve å gjøre det litt koselig? Hva om du tar deg et glass rødvin, også kan jeg høre på fotballpodcast?

Jeg: Kjempeidé, det blir romantisk.

#3 DEN GODE SAMTALEN

LS: God ledelse er vanskelig, men det er noen som får det til.

Jeg: Ja, jeg beundrer virkelig de som gjør det.

LS: Det handler jo egentlig bare om hvordan man kan motiverer folk til å yte sitt beste hele tiden?

Jeg: Jeg aner i alle fall ikke hvordan man gjør det.

LS: Ta Brendan Rodgers, for eksempel.

Jeg: ?

LS: Et typisk eksempel på godt lederskap. Han har så å si det samme mannskapet og de samme ressursene som i fjor da vi kom på syvende plass. Nå kan vi kanskje vinne serien. Absolutt alle spillerne er blitt mye bedre enn de var på samme tidspunkt i fjor. Han har fått fram det beste i alle. 

Jeg: Er det dette som er «godfot»-teorien”?

LS: Nei, dette er ingen teori. Dette er bare fakta.

#4 DOMMERJÆVEL!

Jeg: Ikke bli redd, lille venn. Pappa er ikke sint. Han heier bare på Liverpool.

#5 DE SMÅ TINGENE
Jeg: Jenta mi, kan du juble for pappa?

Tidlig krøkes

Hot reisetips: Hit må du dra før det er for sent

Det er ikke akkurat en påskenøtt å svare på «kor ska vi reis hæn?»

Slik ser det ut i katalogen

Jo, nærmere Liverpool har rykket tabelltoppen, jo, sikrere har sunnmøringen blitt på at han skal ta en svipptur til de eksotiske britiske øyer en gang i løpet av de neste ukene.

Sist helgs utvikling på tabellfronten ble på en måte spikeren i kista. Nå er det tross alt mer enn en teoretisk mulighet for at Liverpool kan sikre seg en toppfire-plass og direktekvalifisering til Champions League.

Dette kan han ikke gå glipp av. Han må på kamp. Det virker ikke som at han har noe valg. Han er bare pokka nødt til å dra.

Bruke sparepengene på sitteplass på Anfield
Det koster imidlertid skjorta for en sitteplass på Anfield i disse dager. Flybilletten tur/retur Trondheim - Manchester (pfhøy) er ikke akkurat billig den heller.

Inkludert overnatting, lommepenger og øl blir det nok vanskelig å komme under 20 000 for denne todagersturen.

Jeg er blitt opplyst om at lykke i enkelttilfeller kan kjøpes for penger.

En klassisk Londontur

Han skal ha kred for at han i et generøst hensyn til sparekontoen også vurderte det billigere alternativet som er å dra til London og overvære den siste bortekampen mot Crystal Palace.

Justice for the 96

Jeg hadde egentlig bare tenkt å skrive om forsøksvis lystige små hendelser i fotballsupporterfruetilværelsen, men det var før dagen i dag. 

25 år siden Hillsborough-tragedien.

Jeg kom hjem til TV-bilder fra en fotballstadion. Det kunne vært Liverpool-Arsenal-kampen i opptak, men det var altså direktesendingen fra minneseremonien for Hillsborough-ofrene.

I dag, 15.april, er det 25 år siden den forferdelige tragedien. Det er virkelig en grusom historie som igjen får sin knappe tilmålte tid med oppmerksomhet.

Nesten hundre mennesker mistet livet denne vårdagen. Klemt ihjel fordi det ble sluppet for mange mennesker inn på ett område av stadion. Da kaoset oppsto nektet vaktene å slippe dem ut igjen, og voksne og barn som skulle kose seg på kamp ble uskyldige ofre.

Etterforskningen, behandlingen av vitnene og de etterlatte i etterkant og ansvarsfraskrivelsen fra politiet var i seg selv en nesten like stor katastrofe. Sunnmøringen har holdt meg jevnlig oppdatert om kampen for rettferdighet for ofrene. Han har fortalt om de uhyrlige avsløringene om politiets, myndighetene og pressens håndtering, unnskyldningene som omsider kom og den nå pågående rettsaken.

Det er sånn at det er vanskelig å ta det innover seg.

Men så ser vi hele minneseremonien. Vi ser de etterlatte. Vi hører navnene på alle fedrene, mødrene, sønnene, brødrene og døtrene som mistet livet. Vi ser stadion reise seg for Kenny Dalglish som deltok i så mange av de 96 begravelsene som mulig. Vi hører erkerivalens manager si at "vi er med dere i kampen for rettferdighet." Vi hører Brenan Rodgers sverge at "vi skal alltid jobber for å hedre de 96 vi mistet. You will never walk alone."

Og vi gråter. Både liverpoolsupporteren og jeg.

Slik kler du deg til kamp

Han har vært våken siden 0830. Selv om det er hans tur til å sove utpå. Problemstillingen som har ødelagt morgensøvnen omhandler den evigaktuelle utfordringen knyttet til påkledning, eller mangel på sådan.

Drakta fra finalen i serievinnercupen 1984

-       "Jeg lurer sånn på hva jeg skal ha på meg i dag," er det første han sier, idet hans 1,90 meter lange kropp åpenbarer seg i stua.

-        

Jeg skvetter til. Jeg hadde ikke ventet å se ham på flere timer ennå, men i dag er jeg forberedt på det meste. Likevel tar det noen minutter før jeg forstår hva som står på.

Avgjørende draktbytte

Igjen må vi tilbake til de skjebnesvangre timene  i slutten av mai 2005 for å forstå den hele og fulle sammenhengen.

Ukjent for de fleste, men ikke av desto mindre historisk betydning, ble det nemlig foretatt et avgjørende draktbytte i pausen på Atatürk Olympiat Stadion i Istanbul.

Liverpool lå under 0-3 til pause. Den da fremdeles unge og lovende sunnmøring utviste en klokskap og et mot det står respekt av.

Han lette desperat etter en måte å bidra til å snu kamputviklingen på.  For hvordan kunne vel en stakkars supporter foran et TV-apparat mange herrens mil unna, bidra til at Liverpool scoret minst tre mål i løpet av den neste 45 minuttene?

Åkei da - her er bolleoppskriften

Responsen på det første innlegget har vært overveldende. 

For å lette på arbeidsmengden besvarer jeg spørsmålene deres her. Siden det er så mange som har spurt om de samme tingene.

1. Smakte bollene godt?
   Ja, de smakte alldeles fortreffelig. Vi forspiste oss alle mann. Mange tusen kcal. 
2. Har du oppskriften
   Ja, den finner du på baksiden av melpakken. 

Boller, baller og ramme alvor

Det var da jeg kom hjem til nybakte boller at jeg skjønte alvoret. 

Da var det to og en halv time igjen til kamp. Seks kamper igjen. West Ham skulle til pers, og liverpoolsupporteren hadde bakt boller. For første gang. I hele sitt liv.

Ikke at jeg ikke har skjønt at det er alvor. Vi ble sammen i mai det året Liverpool vant Champions League. I pausen byttet han fra liverpooldrakt til milandrakt. Og sverget på at han ikke skulle bytte undertøy på 14 dager dersom de vant. Jeg syntes det var sjarmerende. I etterpåklokskapens lys har det lært meg en hel del om nyforelskelsens uransakelige veier. Han holdt ord. Det skal han virkelig ha.

Sesongene har kommet og gått siden mai 2005. Det har vært oppturer og nedturer. Vi kom oss igjennom det vonde bruddet med Fernando Torres. Vi håndterte badeballsesongen ved å distansere oss og med spede forsøk på galgenhumor. Vi har lært oss å leve med brasilianere som ikke virker og eiere med høyst diskutable personlige egenskaper og økonomisk innsikt.

Jeg har i grunnen tenkt at jeg har sett det meste, at det er lite å rapportere og dertil mindre å dokumentere.

Inntil jeg kom hjem til nybakte boller.

Da skjønte jeg alvoret. Noe måtte han jo ta seg til i påvente av kampen. At hverdagen til en 30 åring fra Sunnmøre kan påvirkes så til de grader av det faktum at ”hvis Liverpool vinner resten av kampene så blir de seriemestere!”, er jo ærlig talt et sosialantropologisk fenomen som kan ha dokumentarisk verdi.

Derfor har jeg opprettet denne bloggen. Kan hende blir det en kortvarig affære. De kan jo tape i ettermiddag.