Etter elleve strake seire ble det dessverre tap mot Chelsea, eller mer presist: «Møkkalaget bestående av en gjeng defensive jævler med verdens største kødd av en kaptein ledet av han der helvetes Mourinho.»
Nå står vi midt oppi en durabelig «Crystall Palace»-smell. Den er såpass fersk og sår at jeg utsatte det planlagte blogginnlegget til i dag, men nå velger jeg altså å publisere i håp om at det kanskje kan hjelpe andre i samme situasjon.
Etter snart ni sesonger har jeg plukket opp ett og annet om hvordan man håndterer et poengtap. Jeg sier på ingen måte at dette er fasiten, men kanskje ligger det et tips eller to her. Liverpoolsupportere får ha meg unnskyldt hvis dette kommer litt for tett på det forsmedelige uavgjortresultatet.
Etter snart ni sesonger har jeg plukket opp ett og annet om hvordan man håndterer et poengtap. Jeg sier på ingen måte at dette er fasiten, men kanskje ligger det et tips eller to her. Liverpoolsupportere får ha meg unnskyldt hvis dette kommer litt for tett på det forsmedelige uavgjortresultatet.
1. Vinne sammen –
tape sammen
Sammen er vi sterke |
Veldig, veldig tidlig i forholdet fant jeg ut at det er
absolutt enklest hvis jeg også håper at Liverpool skal vinne. Heldigvis for meg
er det et av de mer sympatiske lag man kan sympatisere med.
Alt blir bedre hvis Liverpool vinner. Da er sunnmøringen glad. Han
kjøper ting til meg. Han ler og spøker mer enn vanlig. Ting er generelt fint,
positivt og ukomplisert. Han er grei sånn, og denne våren har i så måte vært både
innbringende og en sann fryd.
Ingen søndagsmiddager har blitt forstyrret av tirader om
livets urettferdigheter. Ikke én lørdagskveld er sløst bort i fånyttes forsøk
på å overvinne den lett forbigående depresjonen som ofte oppstår. Ei heller har
de evinnelige tapsanalysene preget samtalene våre. Nevnte jeg at denne våren
har vært en sann fryd?
2. Lytt
Det første spesifikke poengtapstipset kan oppsummeres med ett ord: Lytt
Sist søndag, da Liverpool gikk på årets første tap, var jeg
litt ute av trening. Jeg skal imidlertid ha for at jeg husket å ringe. Sånn
omtrent akkurat etter ett kvarter. Da pleier fornektelsesfasen å være over.
Han har da gått over i forbannelsesfasen og trenger noen å
snakke med. En ekte fotballsupporterfrue stiller opp. Dette var tilfellet sist søndag også. En moderert og forkortet
versjon av samtalen vår står gjengitt i denne bloggens første avsnitt.